443 days, and counting..

Mohammad Totah. One of three "refugees" living in a tent in the backyard of ICRC's headquarter in Jerusalem

In a tent outside the ICRC headquarter in Jerusalem, I meet three «refugees». The men are members of the Palestinian Legislative Council (PLC) and the government. They are also Jeruselamites, born and raised in Jerusalem. Still they are not allowed to live here..

«The Israeli government say we are disloyal to Israel because we are members of the Palestinian parliament», Muhammad Totah says. He is one of four PLC members/deputies who in 2006 were arrested and later deported from Jerusalem.

«East Jerusalem is our home,» Totah says. «We have lived here all our lives, our families have lived here for generations! And now we have to «hide» here at the ICRC so that we won’t get arrested. Where we should be, is home with our families..» Totah himself lives only 500 meters from the ICRC headquarter.

Many internationals visit the sit-in tent in Jerusalem. Totah tells us that both poleticians, foreign ministers, state secretarys, former US president Carter, and other statesmen has been to the tent and expressed their solidarity.

"Will and patience. This is what we have to fight with.." (Mohammad Totah, PLC member)

Totah says they are thankful for all the visits and they all appreciate what the internationals say. «It’s important for us to know that we aren’t alone,» he says. Still he’s disappointed that nothing has happened so far. «The UN does nothing. Ban Ki Moon is looking with one eye. He’s afraid of Israel..»

FACTS:
In the 2006 legislative elections, Khaled Abu-Arafeh, Ahmad Attoun, Muhammad Totah and Muhammad Abu Tier were elected to the Palestinian Legislative Council (PLC) and the government. The same year, a large number om Palestinian deputies and ministers (including the three «ICRC refugees» and Abu Tier) were arrested by the Israeli authorities on account of their participation in the PLC and the Hamas government. They were prosecuted before Israeli military courts, and sentenced for 2-4 years in prison. The deputies and ministers have all completed their sentences.

After being released from prison, the Israeli police confiscated their ID cards and they were not allowed to enter Jerusalem for one month. When this month had finished, Israeli authorities arrested Muhammed Abu Teir. He is still in prison. The other three are «refugees» in a tent at ICRC’s headquarter in Jerusalem. They have now been there for 443 days.

The day we visited the three Jerusalemites, they had lived in the tent for 440 days

Read more, tell the world and support the case of the deported legislators in Jerusalem! http://en.nuwwabalquds.com/

Sår som ikke leges

Landsbyboerne i Qusra er som alle andre jeg har møtt her på Vestbredden: lavmælte, høflige, gjestfrie og stolte - men også oppgitt

Qusra er en av de mange landsbyene EAPPI-teamet i Yanoun har ansvaret for. I denne landsbyen har bosettere gjentatte ganger drevet hærverk; unge oliventrær har blitt røska opp og knekt, gamle olivenlunder har blitt påtent, hus har blitt tilgrisa, ruter har blitt knust. Likevel fortsetter landsbyboerne sin stille kamp; de blir værende, lar seg ikke skremme bort. Ei heller lar de seg «friste» til å ty til våpen, som er nettopp hva bosetterne ønsker..

Mandag skjedde det igjen: i nattens mulm og mørke kom bosettere til Qusra og «lekte seg». Denne gangen tente de på en splitter ny moské og malte «slagord» på veggene. Vandalene knuste et vindu i første etasje og kasta brennende bildekk inn. Ved alt hell var denne etasjen ikke tatt i bruk, og var derfor ikke møblert. Hadde den vært det, ville hele moskeen brent ned..

På hebraisk har bosetterne malt: "Profeten Muhammed er en gris".. Og en David-stjerne, naturligvis.. Historieløsheten kommer til syne..

«Ødeleggelsene og kostnadene som følge av brannen er ikke så ille,» sier en representant for byrådet. «Det verste er skriveriene på veggen. Vår nye moské er skjendet på det groveste. Den er ikke lenger hellig..»

Det er bare så ufattelig trist å se på dette.. Unge og gamle, side om side. Ingen roper, alle er triste. Mange vil snakke med oss, og mange vil (heldigvis!) snakke med landsbyboerne. Presseoppbudet var stort denne mandagsmorgenen, håpet er at historien når så mange som mulig. For å vise hvem som er de virkelige terroristene her på Vestbredden. Bosetterne slipper billig unna – både hva gjelder publisitet og straff.

Stort presseoppbud i Qusra denne mandagsmorgenen

Det blei mange timer i Qusra denne formiddagen. Vi fotograferte, intervjuet og dokumenterte, snakka med folk og viste solidaritet – og, ikke minst, rapporterte til ICRC (int. Røde Kors) og UN OCHA som igjen vil ta affære overfor israelske myndigheter. I mellomtida går livet sin vante gang i Qusra. Moskeen ryddes og males på nytt, brannskadene repareres.

Det som ikke lar seg reparere er sårene denne grusomme handlingen har påført sjela til disse gudfryktige menneskene..

Mosque desecrated, souls damaged

The Qusra villagers are like all the other villagers I've met here on the West Bank: calm, polite, friendly – but also shattered

Qusra is one of the many villages the EAPPI Yanoun team is covering. In this village, settlers have repeatedly vandalized olive trees, fields and houses; young trees have been uprooted, old olive groves have been torched, houses have been tagged and windows broken. Still, the villagers continue their silent battle; they stay. They don’t allow themselves to be scared or forced to leave, and they refuse to be «tempted» to arm themselves (which is what the settlers want).

On Monday, it happened again: during the night, settlers came to Qusra and «had fun». This time they sat fire to a new mosque and painted «slogans» on the walls. The vandals broke a window on the ground floor and threw burning car tyres inside. Luckily, this floor was not yet in use, and therefore not furnished. Had it been, the hole mosque would have burned down..

In Hebrew, the settlers wrote «The prophet Muhammed is a pig» Accompanied by the Star of David..

«The damages and the costs due to the fire is not the worst,» the secretary of the village council says. «It’s the writings on the wall that disturbes me.. Our new mosque is desecrated. It’s no longer holy..»

It’s so sad to look at this.. Young and old, side by side. Nobody shouts, everyone’s sad. Many villagers want to talk to us, and (luckily) many want to talk to the villagers. There are reporters and journalists from all over in Qusra this Monday morning. We all hope this story reaches as many as possible, in order to show the world who the bad guys on the West Bank really are. The settlers always get away easy – both in the news and when it comes to punishment.

Many reporters and journalists in Qusra this Monday morning

The EAPPI team stayed in Qusra for many hours; taking pictures, interviewing and documenting, talked to villagers, showing solidarity. And reporting to the ICRC and UN OCHA.

In Qusra, life goes on; the mosque will be cleaned and repainted, the damages will be fixed.

What is not fixable, are the villagers souls.. Their wounds will be there forever..

Stolte mattradisjoner

Palstinerne har blitt fratatt så mye; landområder, rettigheter, framtidshåp… Men én ting har det standhaftige folket bevart: mattradisjonen! Spesielt i disse dager, med Eid al-Fitr som er et etegilde tre dager til ende, men også ellers: palestinerne elsker mat og er stolt av sine tradisjoner! Vi som er gjester her takker og bukker:)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Å kappe land – på israelsk vis

Israel grabber stadig mer land her på Vestbredden. Med velsignelse fra regjeringa (og Gud!) utvides de ulovlige bosettingene, og samtidig øker antall utposter og militære områder. «Sikkerhetssoner», kalles det. Når ideologiske bosettere har slått seg ned på palestinsk land, ja da må et stort område rundt erklæres som militærsone pga sikkerheten..
Vi er mange som lekte «kappe land» da vi var små. I Palestina er denne leken blodig alvor..

Et godt eksempel på hvordan bosettingene vokser og palestinsk land krymper. Palestinske landsbyer har i århundrer ligget rundt åsene. Så slår bosetterne seg ned på bakketoppene, og store deler av bøndenes olivenlunder og beitemark omgjøres til "sikkerhetssone".. Slik ser det ut rundt mange, mange palestinske landsbyer.. Dette er Qusra, sør for Nablus. Legg merke til den tørre, skrinne jorda og de spredte oliventrærne i landsbyen - smmenligna med den grønne oasen som bosettinga er..

Alt land (på palestinsk område) som ikke kultiveres eller blir brukt daglig av eierne, blir erklært statlig land som Israel fritt kan benytte til sine formål. For det meste betyr dette utvidelse av, eller nye, bosettinger. Derfor må de fattige bøndene rundt omkring her dyrke all jorda de eier – bare for å få lov til å beholde det..

Mye av landet er tørt og skrint, og egner seg kun til å dyrke oliventrær. Mange etablerer derfor nye plantefelt på områdene de er redde for å miste. Det gjorde også Rabiah i Qusra.

Vi møtte Rabiah og flere av hans landsbynaboer i går. Da kunne han fortelle oss at plantefeltet var rasert to ganger den siste tida.. Begge gangene kom bosettere på fredagen, etter morgenbønnen, når de fleste palestinere sover. Til sammen 100 oliventrær, ungplanter, blei røska opp eller knekt. Beskyttelsesgjerdene rundt blei fjerna, hele området rasert.. Hva foregår oppi hodene på disse folka?

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg spør Rabiah om han vil plante igjen – som han gjorde etter forrige rasering. «Jeg vil fortsette å plante og plante på nytt. De skal ikke få tatt landet mitt. Jeg gir meg ikke»…

Tusenvis av kroner blei ødelagt her i Qusra; verdien av plantene (og av trærne når de en gang ville bært frukter), kostnaden for vann (som palestinerne må kjøpe av Israel), og alle arbeidstimer som er nedlagt. Likevel holder de ut, disse stolte bøndene.. Jeg tar av meg hatten!

Et streif av håp

Som en del av ledsagerprogrammet, var vi forrige uke et par dager i Israel – for blant annet å treffe NGO’er, aktivister og høre stemmer fra «den andre sida». Lærerikt, interessant, nyttig og oppløftende!

Roni Keidar fra grasrotbevegelsen The Other Voice

Roni Keidar, ei steintøff dame fra organisasjonen The Other Voice, viste oss rundt i Netiv Haazara, ei lovlig bosetting nær Gaza. I dette området har det vært gjentatte angrep, og flere har blitt skadd og drept av «små»bomber fra Gaza. I Netiv Haazara er alle skoler bombesikre, vi ser «shelters» over alt, og i parkene finnes bomberom kamuflert som lekeapparater… Til tross for dette, jobber Roni og andre i The Other Voice for å gjenopprette freden og sameksistensen de tidligere hadde med sine naboer i Gaza. Imponerende!

Blant NGO’ene vi møtte var Peace Now, ei gruppe som jobber for fred i Israel og Palestina. Peace Now mener at ulovlige bosettinger er hovedproblemet i fredsforhandlingene. Organisasjonen fremskaffer korrekt informasjon om ulike hendelser, og sørger for at denne når fram til meningsbærere, beslutningstakere og mannen i gata. En viktig jobb; gjennomsnitts-israeleren kjenner nemlig ikke til alle bosettingene og problemene disse medfører. «Mange blir veldig overraska når vi forteller om alt dette», sier Hagit Ofran i Peace Now.

Vi møtte også Ruth Hiller fra New Profile, en bevegelse som jobber for at Israel skal omgjøres fra et militært til et sivilt samfunn. Ruth startet New Profile da hennes 15 år gamle sønn kom hjem og sa at han var pasifist, og ikke ville avtjene verneplikten (som er obligatorisk for alle, tre år for gutter, to for jenter). Først da fikk hun opp øynene og så hvor militarisert Israel er; skolebøker, undervisning, reklameannonser, parkanlegg, osv.. Hverdagen er full av militæreffekter, og propaganda fra forsvarsdepartementet finnes overalt hvor sivile beveger seg. New Profile tror at et samfunn som er preget av militæreffekter og -påvirkning ikke vil kunne bli en fredlig nasjon uten å omskape seg til et sivilt samfunn.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Å møte alle disse flotte israelske damene (ja, det var bare damer i de organisasjonene vi møtte!) ga meg et lite håp for framtida.. Veldig godt å se at det finnes folk også i Israel, som ser den samme virkeligheten vi ser. Og som tar affære og engasjerer seg..for enkeltmennesker og for å få en ende på okkupasjonen. Heia, alle sammen!

Hit, men ikke lenger

På vei hjem fra et landsbybesøk (i Yasuf), blir EAPPI-teamet gjort oppmerksom på at militæret er i ferd med å stenge en vei. Vi svipper bortom det aktuelle stedet, og ser bulldosere i full sving.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne veien går fra Yasuf og ned til hovedveien mellom Nablus og Ramallah, en veistrekning mange palestinere benytter seg av (og er avhengige av) daglig, til og fra jobb/skole i en av de to store byene. Omveien de nå må benytte er lang..veldig lang…

Vi blir fortalt at militæret har stengt denne veien flere ganger tidligere, uten nærmere forklaring. Denne gangen forhindra vi soldatene i deres arbeid, men neste gang og neste gang…

– Leave us alone with the Arabs. We know the job (English version)

Sunday morning. The rooster’s been up for a while, still it’s only 5:55 am when my telephone rings. It’s Rashed, the mayor here in Yanoun. «Settlers!», is all he says, and that means: get dressed, bring your cameras – in a hurry!

One of the soldiers looking after the settlers private car.. EAPPI-colleague, Chris is observing

Outside, we meet two settlers and four soldiers. I ask one of the soldiers what’s going on, and he answeres: «No problem, they’re with us». The two settlers are actually accompanied by four soldiers carrying army rifles. The settlers wear army vests and helmets, borrowed from their soldier friends..

For more than an hour, the settlers (and soldiers) walk around in the village. They take pictures both outside and inside (empty houses, caves, etc). We ask the soldiers what they’re doing, and the answer is «research».

The settlers approach us, shouting: «Welcome to our country!» We now ask the settlers what they’re doing in Yanoun, and the answer is: «We’re tourists». Ok, not research, after all, then.. I ask if it’s normal for Israelis bringing soldiers on their holiday, and with a smirk upon his face, one of the settlers answers: «Yes, of course!»..

The settlers were "buddies" with the soldiers

All the time, the EAPPI-team documents everything; we take pictures, film, ask questions. The soldiers don’t say much. A couple of them (very young) seem asahmed, looking down or turning their backs on everything that’s going on..

EAPPI-colleague Máiréad documenting

Over and over, we repeat that they’re on private property. The answer we get is not surprising, yet disturbing: «This is Israel. We are the IDF, so this is our land!»

The «visit» is coming to an end, and «the tourists» have made their point this early Sunday morning. Everyone in the village is anxious, someone scared. They have encountered so much the last 15 years..

As they are leaving, one of the settlers, eager to discuss with (and trying to provoke) the EAPPI-team, delivers this comment right in our faces: «Your grandfathers killed my family. Go home, leave us alone with the Arabs. We know the job.»

The EAPI-team remain silent. Camera rolling..

– Leave us alone with the Arabs. We know the job..

Søndag morgen. Hanefar har holdt på en stund, men klokka er bare 05:55 når telefonen ringer. Det er Rashed, ordføreren her i Yanoun. «Settlers!», er beskjeden, og det betyr: på med klær, vest og kamera, i full fart!

En av soldatene passer godt på bosetternes flotte privatbil.. EAPPI-kollega, Chris observerer

Ute møter vi to bosettere og fire soldater. Jeg spør en av soldatene hva som skjer, og får til svar: «No problem, they’re with us». De to bosetterne blir altså ledsaget av fire soldater med hvert sitt digre maskingevær.. Bosetterne har til og med fått låne hjelmer og skuddsikre vester av sine soldatvenner..

I over en time går bosetterne rundt i landsbyen. De tar bilder både ute og inne (i tomme hus, i huler, osv). Vi spør soldatene hva de holder på med, og svaret er «research». Bosetterne kommer bort til oss, kjepphøye (naturligvis, de har jo fire bevæpna soldater med seg – og er konger på haugen) og roper: «Welcome to our country!»

Nå spør vi bosetterne hva de holder på med, og svaret er: «We’re tourists». Ikke forskere, altså.. Jeg spør om det er vanlig for israelere å ha med soldater når de drar på ferie, og med et sleskt smil svarer de «Yes, of course!»..

Bosetterne var "kompis" med soldatene

Underveis dokumenterer vi alt; filmer fotograferer, spør. Soldatene sier ikke stort. Et par av dem (veldig unge) virker skamfulle, de ser ned i bakken eller snur ryggen til..

EAPPI-kollega Máiréad dokumenterer

Gang på gang gjentar vi for soldatene at følget er på privat grunn. Svaret vi får er ikke overraskende, men likevel rystende: «This is Israel. We are the IDF, so this is our land!» For ham er det altså ikke internasjonal lov som gjelder.. (Yanoun befinner seg i Palestina, i Area C.)

Det nærmer seg slutten av «besøket», og «turistene» har tydeligvis fått tilfredsstilt sitt ønske om å plage Yanouns innbyggere en tidlig søndag morgen. Alle i landsbyen er nervøse, de har opplevd så mange ubehagelige episoder med bosettere de siste 15 åra..

En av bosetterne er tydelig interessert i å diskutere med oss, å hisse opp stemninga, men vi avstår. Alt babbelet til denne lett forstyrra fyren vier jeg ikke spalteplass til, men jeg runder av med ei melding vi får servert rett oppi ansiktene våre: «Your grandfathers killed my family. Go home, leave us alone with the Arabs. We know the job.»

Sawarni! Sawarni!

Palestinske barn elsker å bli tatt bilde av. Over alt hvor vi går, roper de etter oss: «Sawarni!» – «Ta bilde av meg!»

Første "Sawarni!" denne dagen. Blid gutt i Aqraba

De er så sorgløse og blide, alle disse barna, naturligvis vil vi ta bilder av dem!

Ahlan wa-Sahlan! Welcome! En liten velkomstkomité i Aqraba

Det er alltid hyggelig å besøke landsbyer, over alt blir vi møtt med tilrop som «Ahlan wa-Sahlan! Welcome!», «Where are you from?», «How are you?» – og, selvfølgelig: «Sawarni!»..

Ja, de voksne er naturligvis også vennlige og imøtekommende, men de roper ikke etter oss. Og de er ikke like glade i å bli fotografert..

Når vi behørig har fotografert hver enkelt, og tatt gruppebilde, samler barna seg i flokk rundt oss for å se på bildene. Smilene blir bredere, øynene lyser opp.. «Shukran!», takker de, all med et lite bukk..

Marhaba! Where are you from? Småguttene er langt ifra sjenerte..