– Leave us alone with the Arabs. We know the job..

Søndag morgen. Hanefar har holdt på en stund, men klokka er bare 05:55 når telefonen ringer. Det er Rashed, ordføreren her i Yanoun. «Settlers!», er beskjeden, og det betyr: på med klær, vest og kamera, i full fart!

En av soldatene passer godt på bosetternes flotte privatbil.. EAPPI-kollega, Chris observerer

Ute møter vi to bosettere og fire soldater. Jeg spør en av soldatene hva som skjer, og får til svar: «No problem, they’re with us». De to bosetterne blir altså ledsaget av fire soldater med hvert sitt digre maskingevær.. Bosetterne har til og med fått låne hjelmer og skuddsikre vester av sine soldatvenner..

I over en time går bosetterne rundt i landsbyen. De tar bilder både ute og inne (i tomme hus, i huler, osv). Vi spør soldatene hva de holder på med, og svaret er «research». Bosetterne kommer bort til oss, kjepphøye (naturligvis, de har jo fire bevæpna soldater med seg – og er konger på haugen) og roper: «Welcome to our country!»

Nå spør vi bosetterne hva de holder på med, og svaret er: «We’re tourists». Ikke forskere, altså.. Jeg spør om det er vanlig for israelere å ha med soldater når de drar på ferie, og med et sleskt smil svarer de «Yes, of course!»..

Bosetterne var "kompis" med soldatene

Underveis dokumenterer vi alt; filmer fotograferer, spør. Soldatene sier ikke stort. Et par av dem (veldig unge) virker skamfulle, de ser ned i bakken eller snur ryggen til..

EAPPI-kollega Máiréad dokumenterer

Gang på gang gjentar vi for soldatene at følget er på privat grunn. Svaret vi får er ikke overraskende, men likevel rystende: «This is Israel. We are the IDF, so this is our land!» For ham er det altså ikke internasjonal lov som gjelder.. (Yanoun befinner seg i Palestina, i Area C.)

Det nærmer seg slutten av «besøket», og «turistene» har tydeligvis fått tilfredsstilt sitt ønske om å plage Yanouns innbyggere en tidlig søndag morgen. Alle i landsbyen er nervøse, de har opplevd så mange ubehagelige episoder med bosettere de siste 15 åra..

En av bosetterne er tydelig interessert i å diskutere med oss, å hisse opp stemninga, men vi avstår. Alt babbelet til denne lett forstyrra fyren vier jeg ikke spalteplass til, men jeg runder av med ei melding vi får servert rett oppi ansiktene våre: «Your grandfathers killed my family. Go home, leave us alone with the Arabs. We know the job.»